Akkurat nå hadde det vært veldig fint om denne allerede var på veggen min. Da hadde jeg satt meg foran den og sett på den resten av dagen. Mamma fikk svar på kontrollen etter det vi håpet var siste cellegiftkur i dag, og hun må ta 3 til siden det er bittelitt igjen. Jeg er bare så utrolig lei av å ha den drittsykdommen hengende over hodet! For selvom man blir vant til den og den på en måte bare blir en del av livet, så får man aldri slappet helt av - den sitter hele tiden i bakgrunnen uansett hva jeg tenker, sier og gjør. De siste månedene ser jeg det også på det jeg liksom skal strikke og hekle... Begynner på en ting, gjør litt og legger det fra meg for å begynne på noe annet. Har fått en anseelig mengde ufoer her siden i sommer for å si det sånn.
Har vist mamma kommentarene hun fikk på lua jeg heklet til henne og de betydde mye for henne (og meg). Tusen takk for dem :)





