Verdens Beste HermanHan ble plutselig veldig syk, og tidligere i dag dro vi til dyrlegen for å få han frisk. Istedetfor å få han og medisin med hjem måtte jeg dra hjem alene. Å ta avgjørelsen på å ikke ta han med hjem er noe av det værste jeg har måttet gjøre. Sikkert mange som mener jeg er rar som sitter og er kjempetrist pga en liten fyr som bodde i et bur, men det får så være. Han var en veldig spesiell liten degus. Og det er helt grusomt å tenke på at jeg ikke skal få "snakke" med han mer, gi han godis eller klø han på magen. Han elsket å bli klødd på magen...
6 kommentarer:
Ååh... Trist når dyra blir syke og man må la de slippe. Skjønner godt at du er trist, man blir så glad i dyra sine og det er ingen å miste. Trøsten får være at nå lider han ikke mere. *trøsteklemmer*
Det er sant som menn sier; størrelsen betyr ingenting. Man blir like glad i alle firbeinte venner. Skjønner veldig godt at du er trist. Jeg har vært der selv.
Klem fra Supernøtt
Så leit å høre - jeg skjønner godt at du savner den lille firbente vennen. De blir en del av familien de også.
Klart du savner lille Hermann. Slik er vi bare. Godt å vite at det lille "krypet" ikke lider mer, men savnet vil være der lenge...
Et dyr er et dyr, uansett størrelse. De gir glede og harmoni i hjemmet, og blir dypt savnet den dagen de går vekk. Sender deg en stor trøsteklem *klem*
Å, så trist å høyre.. Godt du tok han med til dyrlegen, det er alt for mange som ikkje bryr seg.
*Trøsteklem*
Legg inn en kommentar